Det å være på bet denne ganger har vært ekstremt krevedne på mange måter, spesielt med tanke på at det bare er en uke. Selv om jeg i hovedsak er her nå for å trappe ned medesiner, er det mange tilleggs ting som dukker opp. Det er på mange måter ikke så veldig rart med tanke på at bet jobber konstant med hvordan man forholder seg til vanskelig tanker og følelser. Og det har vært mye vanskelig tanker og følelser i kroppen de siste dagene. Det handler nok mye om at jeg har vært og er veldig redd for å røre medikamentene.

Det å skulle slutte på medikamenter som jeg føler har reddet livet flere ganger. Som på mange måter har vært min bestevenn, en utvei fra det vanskelig og en god trygghet i så mange år. Medikamenter som har vært min venn oppi alt det som har vært tøft, eller som har tving kroppen min til å være i vater, når hele kroppen egentlig vil i uballanse. Det er tøft. Jeg føler jeg skal ta farvel med noen som har stått meg nær i mange år. Jeg føler jeg skal si hade til et nært familiemedlem. Og alt jeg får gjort er kun å takke for all hjelpen jeg har fått i så mange år, og vet godt at jeg aldri vil få det tilbake igjen. Hade for godt.

Det høres kanskje veldig rart ut når jeg forklarer det på denne måten. Er det virkelig så vanskelig å slutte på medikamenter tenker kanskje mange som leser dette, men sannheten og realiteten er at for mange som har gått på så høye doser over så lang tid syns dette er så vanskelig. Jeg husker når jeg begynte å snakke om medesin nedtrapping med terapauter. Jeg hørte at mange sammenligner det å slutte på medikamenter som har hjelpet og dempet så mye i så mange år som det samme som å si hade til sitt eget barn. Jeg husker at jeg tenkte at det kan ikke være sant. Så vondt kan det ikke være. Jeg vet hvordan det er å gi fra seg barna sine og det kan bare ikke sammenlignes tenke jeg. Men nå som jeg står midt oppi det skjønner jeg godt hva dem menner. Det kan faktisk sammenlignes på mange måter.

For meg har medikamenter vært med å gjøre at jeg har klart å stå i hverdagen. Klart å fungere, kommet meg opp om morningen og gjennomføre hverdagen. At jeg har fått hjelp til å kontrollere stemmer og hallusinasjoner. De har gjort at jeg kan ferdes rundt andre mennesker, uten at folk kan se at jeg sliter. Medikamentene har vært en viktig brikke for at jeg har kunnet ha et liv oppi alt det vanskelig. Nå som jeg skal slutte på det vil jeg miste den trygge veien. Jeg må inn på en mørk tursti som jeg ikke anner hvordan er. Jeg må gå i ubalanse før jeg kommer i balanse igjen. Jeg må gå over en line med bind for øynene og håpe at jeg klarer å tråkke riktig. Jeg må gå inn i det ukjente og utrygge. Jeg må ta farvel med det trygge og kjente.

Jeg vet at dette bare er en fase og en periode. Jeg må gå i ubalanse, for å komme i balanse. Jeg må inn i det ukjente for å bli kjent igjen. Jeg må på mange måter lære meg å gå igjen. Lære kroppen å ikke trenge medikamenter for å fungere. Jeg må si hade, og det er vondt og skremmende nå, men jeg vet at det en dag vil føles godt. At jeg en dag kjenner det er godt å ikke være sløved ned. At jeg får mer kontakt med meg selv igjen. Jeg har valgt å legge fra meg krykkene og begynne å gå igjen. Bli den Emilie som jeg en gang var. Ikke være neddopet, ikke være fjern men heller være klar og ikke like sliten. Jeg har brukt nesten 1 år på å tørre å begynne, tørre å si hade og farvel. Jeg har ikke følt meg klar før nå. Men fordi jeg har bestemt meg, og har fått bruke tid på å forbrede meg, kan jeg nå gå inn i det. Det viktigste når man skal begynner en sånn ned trapping som jeg har begynt med nå, er at man er forbred på at det blir tøft. At man har bestemt seg for å si farvel, og aksepterer at det kan komme følelser og ubehag i en periode, men at det vil gå over etterhvert. Man må bare ha litt is i magen.

Jeg tror mange som har vært igjennom dette kan kjenne seg mye igjen i det jeg skriver her. Men det som er synd er at det ikke snakkes om. For hva tenker folk hvis du sier at å slutte på medesiner er som å ta farvel med sitt eget barn. Folk vil bare se dumt på deg, og tenke at du ikke har peilig på hva du snakker om. Eller tenke at så vanskelig er det faktisk ikke, men sannheten og realiteten er at det å slutte på medikamerter som har vært til så stor hjelp er enormt vondt og vanskelig å bare slutte på. Det er en lang kamp med følelsene, hode og kroppen. Man må være forbredt. Det er fullt mulig å slutte, men man må være klar for det. Jeg skulle ønske det var mer akseptert å snakke om. Mange kjenner på det å trappe ned på medikamenter, men mange tørr ikke å si noen ting om det, og det er ekstremt synd på mange måter. For det er nettopp i den fasen man trenger noen som kan støtte, en god samtalepatner og en god venn som kan hjelpe deg med å holde motet oppe.

Kommunikasjon i et forhold er veldig viktig. Det å kunne snakke om ting og løse ting på en god måte. Det å kunne være trygg nok på partneren til å kunne ta opp det som faktisk brenner, før det går for lang. Og det å klare å se hverandres sider. Jeg har aldri opplevd å være i et forhold der kommunikasjonen har vært god. Jeg har aldri vært i et forhold der jeg har blitt sett som den jeg er, og kunnet åpne meg uannsett hva. Men sammen med Christopher her jeg alt dette.

Jeg og Christopher har en veldig god kommunikasjon. Vi snakker om alt og da menner jeg virkelig alt. Vi kan sitte i mange timer og snakke om ting og er så og si alltid veldig enig. Vi som alle andre kan være uenig i noen ting. Og noen ganger kan det komme en diskusjon, men dette er helt normalt for alle mennesker. Jeg har lenge trodd at jeg har hatt god kommuniksajon med folk rundt meg lenge, men etter jeg møtte Christopher ser jeg at det ikke helt har vært tilfelle. Den kommunikasjonen jeg og Christopher har jeg aldri vært borti før.

Jeg har vært igjennom noen tøffe år, og selv om jeg nå har vært under behandling og begynte å finne veien tilbake til livet, er jeg fortsatt ikke ferdig. Det tar tid å komme seg opp igjen, og bryte vante mønset. Men den forståelsen jeg får av Christopher er helt unik. Det har jeg aldri opplev før. Har jeg en tøff dag eller noen tøffe timer er har der for meg heletiden. Han tar seg tid til å snakke med meg, og med han klarer jeg faktisk å åpne meg. I så mange år har jeg gjort alt for å skjule at jeg ikke har det bra, fordi det alltid har ført med seg så mye hysteri, mens nå kan jeg si ifra og dagen fortsetter på en måte. Den blir tilpasset, men dagen går likevel videre.

Det er utrolig godt å ha en som virkelig fortår meg. En som tar seg tid, og en jeg kan snakke med om alt. Det å bare få være Emilie og ikke en bruker. Det å bli hørt når ting er vanskelig og ikke føle at han gjør det bare fordi han må. Jeg har lenge trodd at livet bare er sånn at andre bestemmer over meg, og at det jeg føler ikke er greit, men Christopher har klart å snu dette. Og det er jeg evig takknemlig for. Det at han har vist meg at livet kan bestå av så mye mer, og at det jeg føler og menner faktisk er greit.

Hvordan skal jeg håndtere meg selv? Hvordan fungerer hverdagen? Hvordan tar jeg vare på meg selv? Klarer jeg å bo for meg selv? Hvordan vil folk reagere? Dette var noen av mange spørsmål som gikk rundt i hode mitt når jeg begynte å tenke på at jeg skulle flytte ut av den bemmanede borligen jeg bodde i. Før jeg kom inn på BET var jeg igang med å lette etter et eget leilighet, men jeg fant alltid en grunn til at jeg ikke kunne flytte dit. Dette fordi jeg var redd for å ikke lykkes. Redd for å stå igjen alene og ikke ha noen rundt meg lenger. Frykten fikk ta overhånd.

Det å skulle flytte ut hva er prosess. Familie, folk og ansatte hadde sine menninger om valget jeg tok. Eneste stedet jeg følte støtte var av Christopher og BET-seksjon. Jeg har full forståelse for at folk reagerer og blir redde, men en dag må jeg ut i den virkelige verden igjen jeg også. Jeg kan ikke sitte i en bamannet bolig med kontinuelig tilsyn dag ut og dag inn resten av livet. Det gjør meg bare dårligere og gir meg null livskvalitet.

Det at folk har meninger og ikke er enige er helt greit. Det at folk blir redde er også helt greit. Vi er mennesker i denne verden og vi har følelser. Men hvordan du velger å reagere på følelsene du får er en annen ting. Det å være uenig er en ting, men ofte må man bare akseptere at det faktisk skjer.

Jeg må ærlig innrømme at mange av dem jeg omgikk i hverdagen gjorde flytteprossessen min litt vanskeligere. Det var mye motgang, og mye meninger om at dette ikke var rett, men samtidig følte jeg at det ikke var noe som var mer rett enn å faktisk flytte ut. Begynne på nytt, og få meg et liv og en hverdag. Og itillegg kunne få lov til å dele hverdagen min med Christopher. Alt føltes bare rett.

Men forandring er skummelt. Når man velger å forandre livet går man bort fra det som er kjent og trygt, og det er skummelt for alle, men i mitt tilfelle var det mest skummelt for alle andre. Det handler nok om at dem ikke lenger kunne kontrolere meg. Nå fikk dem ikke lenger passet på meg. Med så mange år med full overvåkning er det skummelt å gi slipp. Sånn er det, men likevel så skjer det en gang. Forandringer skjer i livet en gang uannsett om man vil eller ikke. Og da må man noen ganger bare godta at sånn er det selv om følelsene sier noe annet.