Hver gang jeg har samvær med barna er vi alltid sammen alle tre. Vi finner på aktiviteter, og det går i hunder hele samværet. Vi synger, danser og har det supert, men klart barna vokser og blir større og det å krangle om oppmerksomheten har helt klart begynt. Det er jo helt vanlig at barn krangler om oppmerksomheten, men når mine barn ikke ser meg oftere blir det fort litt ekstra til tiden. Jentene er stort sett veldig flinke til å dele, men oppmerksomheten må deles.

Når jeg hadde samvær denne måneden fant jeg og barnevernstjenesten ut at vi skulle prøve å ha et samvære hver for jentene. Dette for at Sarah-Isabell og Thea-Aurelia skulle få alenetid med meg. Før samværene måtte jeg planlegge hva vi skulle gjøre på hvert samvær og det bøy på utfordringer. Jeg hadde ikke noe problem med å finne ut hva vi skulle gjøre. Det var heller den biten at begge skulle bli fornøyde. At begge skulle føle at det var dems dag. Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg måtte innse at det faktisk var bra nok, og at barna kom til å bli fornøyd. Så det å stole på egen valg var helt klart noe jeg kjente eksta på.

Jeg hadde samvær med jenten med en dag i mellom. Men Sarah-Isabell og jeg hadde en super dag på Strandtorget. Der vi shoppet, spiste mat og bare gjorde det vil ville, og kjøpte det vi ville. Med Thea-Aurelia dro jeg på Hunderfossen. Vi tok masse karuseller, spiste mat og kjøpte masse godtis. Jeg hadde en helt super dag med begge to, og dem begge var også kjempe førnøyd. Det er jeg veldig glad for.

For min del var det litt rart å ha dem hver for seg. Jeg er så vant til at når det er samvær er begge der. Men selv om det var veldig uvant var det også veldig godt! Det å kunne bruke alle krefter på hver enkelt. Gi full oppmerksomhet til hver enkelt, og kunne snakke og bruke tid på hver enkelt. Det var veldig koselig, men jeg tenker det også er veldig viktig for barna og få litt tid alene også. Det var noe annerledes enn jeg pleide. Men under disse samværene følte jeg at jeg kunne gi jentene 100% fokus og 100% tilstedeværelse, samtidig som jeg kom litt nærmere begge jentene. Det er fantastisk med vanlig samvær der alle er sammen, men det er var like fint og koselig å ha hver av dem alene også! Selv om det var litt uvant. Det ble en dag til i minneboka!

Kjære Sarah-Isabell! Gratulerer så masse med 7 års dagen! Herregud det er rart og tenke at du er 7 år idag, at det er 7 år siden jeg så deg for første gang. Mamma er super stolt over og være mamman din og håper du får en strålende dag!

Du er en fantastisk person som gir omsorg og glede til de rundt deg. Du er en humørspreder uten like. Du elsker dans og musikk, og liker å lage show. Du er en helt fantastisk storesøster og tar den rollen på strak arm! Du er fantastisk og mamma Elsker deg!

Det er rart at det er 7 år siden du lå i armene mine for første gang. Hvor har tiden blitt av? Det føles som det var igår. Men det har faktisk gått 7 år. Du har begynt på skolen og fullført første klasse og er nå klar for en sommerferie før du går inn i 2.klasse.

Jeg håper du får en super dag og koser deg masse. At du spiser masse kake og nyter denne dagen som kun er din! Det fortjener du, mamma elsker deg og håper du får en like fantastisk dag som du er!

Dette er et så sykt og surialistisk innlegg å skrive. Jeg føler det ikke er lenge siden jeg lå på sykehuset på Sarah-Isabell og jeg fikk se henne for første gang. Rart og tenke på at det er over 6 år siden jeg lå på barsel å løp opp og ned fra barsel og nyfødt intensiven. Da jeg satt inne på nyfødt intensiven og prøvde å få til amming, og skape koselig minner fra første dag selv om vi ikke sov på samme rom. Hun var og er en fantastisk fin jente, med et kjempestort hjerte for alle rundt seg. Og nå har hun blitt så stor at hun har blitt skolejente.

Det er utrolig rart og overveldende på samme tid. Det er rart og vite at hun nå skal begynne å skrive, lese og lære masse nye ting på skolen. En ting er å begynne i barnehagen det er stort det også, men det å få en skolejente er helt sykt. Jeg er så utrolig stolt over Sarah-Isabell hun har vokst seg stor og har så mye omsorg for alle rundt seg. Hun er en fantastisk storesøster og jeg tror både jeg og Thea-Aurelia er stolt av at hun nå er en skolejente.

Det er utrolig rart og vite at hun nå er en skolejente, og jeg kan jo si at jeg er veldig spent på hvordan den hverdagen skal fungere. Jeg tror det kommer til å gå kjempefint, men som forelder sitter du alltid med en liten klump i halse på hvordan den nye hverdagen vil bli. Det er sånn vi foreldre er. Det er alltid mye tanker og bekymringer når det skjer nye ting. Men samtidig er vi veldig glad og stolte over barna våres.

Nå kan jeg herved si at jeg er mamma til en skolejente, og det er kjemperart og si. Nå går hun i første klasse og jeg vet hun er stolt og glad over det selv også. Selv om det er rart for mammahjertet. Jeg håper og tror at dette er veien på noe fint for Sarah-Isabell, og er sikker på at hun vil ta dette på strak arm. Hun har mast om dette i over 1 år nå og lære og skrive mange ord det siste året. Så dette er virkelig starten på noe nytt og fint for alle sammen, og jeg er spent på veien videre. Det skal bli gøy, og kunne føler denne veien videre sammen med Sarah-Isabell selv om bo situasjonen er litt annerledes enn jeg hadde håpet.