Dørstokken bare vokser framfor meg

Som jeg er åpen om på bloggen har jeg 2 til 1 bemanning noe som vil si at jeg til en hver tid har to personal på meg. Dette kan være ekstremt krevende til tider. Det er mye frustrasjon, sinne og til tider diskusjoner. Det å forholde seg til så mange forskjellig mennesker i løpet av en uke krever mye. Privatliv kan jeg bare legge til sides, det eksisterer ikke. Fri tid eksisterer heller ikke akkurat, og heller ikke pusterom. Livet mitt går egentlig ut på å bli passet på.

Det prøves jo og gjøre ting så normalt som mulig, men med en så tett bemanning er ikke dette mulig. Jeg bestemmer på en måte over meg selv, men på en annen måte bestemmer jeg ikke over meg selv. Boligen kan ikke si at jeg ikke kan gjøre ting. Dem kan ikke stoppe hverdagen min, med mindre jeg er til fare for meg selv. Men selv om dem ikke kan stoppe meg i å gjøre ting er jo dette noe som automatisk skjer uansett. Det er mange ting som ikke fungerer i praksis, og det er mange ting jeg til en hver tid må forholde meg til.

Det å ha kontinuerlig tilsyn 24/7 over så lang tid som jeg har hatt er på mange måter ikke bra. Det er veldig mange ting som blir til noe negativt med en så tett oppfølging. En ting er at du mister herredømme over eget liv. Du blir passet på til en hver tid, og dette gjør også at valg og mange ting blir borte. Ting som er viktig at vi mennesker har. Jeg mister makten over eget liv. Altså forstå rett, personalet er jo her for å passe på meg, og forhindre at jeg skader meg, og dette er det jo en grunn for. Det er ikke denne makten jeg snakker om nå. Men makten og avgjørelser på andre måter. Med denne bemanningen trenger jeg ikke å tenke over alle ting selv, fordi jeg har et personal rundt meg. Jeg mister mange viktige og lærerike ting i livet.

Har jeg en tung dag kan personalet ta kontroll over den biten. I stede for at jeg skal lære meg å takle de vanskelige tingene i livet selv. Tar personalet over den rollen. Jeg lærere ikke å klare å stå i problemet. Jeg lærer ikke å ta den kampen selv, og dette er jo også fordi jeg ikke klarer det selv akkurat nå, men når er man egentlig klar til dette? Det å ta det skrittet er hardt og brutalt. Jeg kan ikke sitte her med tilsyn 24/7 resten av mitt liv. Det er ikke bare meg dette er vanskelig for. Jeg tror personalet er like redde for å slippe taket, men en gang må det gjøres.

Sånn jeg lever nå har jeg ikke makt over eget liv. Jeg styrer ikke hverdagen min selv. Er jeg i noe vanskelig å ikke klarer å håndtere dette, er det noen andre som gjør det for meg. Og sånn blir det egentlig med de fleste tingene i livet mitt nå. Jeg trenger ikke ta avgjørelser selv. Dette kan være riktig og bra behandling over korte perioder, men over lengere perioder kommer det mange negative faktorer inn i bilde. For som menneske er det viktig å kunne leve, kunne styre sin egen hverdag, stå i visse situasjoner og ha kontroll over egen avgjørelser. Jo lenger du sitter med en så tett oppfølgning som jeg har jo vanskeligere er det å komme seg tilbake på beina igjen. For jo lenger du har sånn bemanning jeg har jo mer må du lære deg på nytt. Jo vanskeligere blir det å gå over dørstokken og stå på egne bein. For den delen har du glemt, og det å gå over dørstokken igjen blir som å gå ut i verden helt alene, uten beina på jorda. Du må lære deg å gå på nytt, og da skal du klare alt selv. Dette ser helt umulig ut ikke bare for meg selv, men også for familie, nettverk og ansatte. Men en gang må det løsne. Spørsmålet er vel heller når tiden er riktig? En dag må plastre av, og noen ganger må skritte bare tass. Skal man vente på den riktige tiden kommer du aldri videre for det er alltid noe som gjør at det ikke er riktig tid.

#nouwseptemberchallange

nouw.com/nouwseptemberchallange

Liker

Kommentarer

GabrielleMarie