Ingen trodde jeg ville overleve

Nå har vi kommet inn i 2020, og et nytt tiår starter. Det jeg skal dele med dere nå er litt rart, men det er faktisk sannheten. 2019 har vært mitt mest krevende år, det har vært fult av innleggelser både i psykiatrien og på sykehuset. Det har vært et år med masse ambulanse, politi og tvangsbruk fra helsevesenet. Det har vært et år der jeg har svevd mellom liv og død utallig ganger. Der jeg har ligget på intensiven for feks i koma og ingen har vist om jeg har kunne kjempet meg tilbake. Men jeg har klart å kjempe meg igjennom dette selv hvor alvorlig det har vært. Og mange vil vel si jeg har hatt flaks. Jeg kan vel si at det er mange som aldri i verden trodde at jeg kom til å være på denne jord når 2019 var over. Men her sitter jeg, og fortsatt kjemper kampen!

Mange mener man er egoistisk når noen velger å forlate verden. At man ikke tenker på pårørende, og alle de etterlate. Ja det er trist og tungt for pårørende og etterlatte, men er det egoistisk? Når du står der klarer du ikke tenke at det blir tungt for dem. Du tenker at dette er siste utvei, du tenker kanskje at du bare er i veien for folk rundt deg. Jeg har selv vært der mange ganger. Og i mitt tilfelle feks er det eneste jeg klarer å tenke at jeg er til bry for alle andre. At alt vil bli bedre for dem rundt meg når de slipper å forholde forholde seg til mine problemer. At det ikke fins noen anen vei å gå, at ingen klarer å hjelpe meg vidre. Og jeg tror mange som har vært i samme situasjon kan kjenne seg igjen.

Så ja man kan kanskje si at man er egoistisk, men vi glemmer og tenke at den personen som står oppi det er ikke frisk. Den personen klarer ikke å tenke rasjonelt i det øyeblikket eller i den tiden. Jeg kan snakke av erfaring, og det er veldig rart for meg å tenke tilbake på forskjellig episoder. Der jeg egentlig bare har vært heldig at det har gått bra. Jeg har hatt mange episoder der kroppen har måtte kjempe for livet. Det er ikke fordi jeg ikke er glad i familien eller fordi jeg ikke bryr meg om hvordan dem vil ha det i ettertid. Det er bare det at jeg klarer ikke tenke den tankegangen. Jeg klarer ikke å se at jeg utsetter familie for noe vondt, jeg tenker heller at det er det beste for alle parter. Jeg klarer ikke å se noen annen utvei, jeg ser bare en vei, og det er det "riktige" for meg der og da.

Og jeg vet hvordan det er å miste noen som betyr noe. Jeg vet hvordan det er å miste noen pga psykisk sykdom, og det er ikke lett som etterlatt å takle det, men jeg har jo selv vært der mange ganger, og vet at personen selv ikke klarer å tenke den tankegangen selv. Så er man egentlig så egoistisk? Eller er det bare at man ikke klarer å tenke rasjonelt? Hva er din mening?

Liker

Kommentarer

Kai Gunnar Kaldal
,
Det er ikke egoistisk. Det er det rette for den personen der og da. Vi er bare mennesker.