Kollisjon grunnet bil uten drivstoff

Jeg har i mange år gått til psykolog, og stadig blitt dårligere. Ikke fordi jeg ikke hadde utbytte av samtalene, men fordi jeg til en hver tid måtte strekke grensene for hva jeg klarte å gjør og hva kroppen klarte og takle. Jeg dro grensene til en hver tid for å være den beste mammaen til mine småjenter. Det å heletiden la kroppen gå på tom gang blir som å kjøre bil uten bensin. Og en dag smeller det, du står stille og kommer ingen vei. Det for meg å ha en psykolog å gå til var på mange måter redningen i en periode, fordi der kunne jeg komme og snakke om det som satt inne i kroppen og gnagde på ledningene jeg hadde i kroppen. Jeg kunne få lettet på kaoset som stadig vokste.

Men etter mange måneder og år med disse overbelastning og et press om å prestere så kroppen tilslutt stopp, og der kolliderte jeg, og kom ikke lenger. Psykologer og leger var lenge bekymret for hvordan dette ville gå. Og så kraftige nedganger og var forberedt på at kollisjonen kom. Men det var ikke mer dem kunne gjøre. Dem hadde gjort sine ting og dratt lasset så lang dem kunne. Det prøvde og lenge og få en tilpasset hverdag for meg, uten å bli hørt. Fordi dem som kom uten ifra så ikke smerten jeg bar på, bilen som var tom for bensin. Dette var ting jeg var mester på å skjule over en fin fasade, fram til jeg kolliderte.

Etter kollisjonen gikk ting kraftig nedover, og jeg gikk fra å være en fin bil til å være en helt vraket bil. Alt av funksjoner var tilslutt borte. Jeg raste nedover skråningen i en rasene fart og ingen klarte lenger å ha hjelpe meg. Det tok ikke lang tid før barnevernstjenesten tok barna på dagen og jeg måtte velge om jeg skulle gå i sak mot barnevernstjenesten eller bli med på et forenklet vedtak. Selv om alt jeg ville var å ha mine to barn, var et forenklet vedtak i nemeda det riktige valget. Det var ikke rett for meg, men det var rett for barna. Jeg måtte reise meg opp mens jeg raste nedover grøfta og ta et voksen og ansvarlig valg, og brått gikk jeg fra å være to barns mamma på heltid til å ikke ha omsorg for noen, ikke engang meg selv.

Bilen raste fortsatt nedover grøften, og familien begynte å forberede seg på det værste. Og etterhvert begynte også instanser og trekke seg ut av bilde. Jeg tror kanskje mange var redd for å tråkke feil, og heller gjøre meg dårligere enn bedre. Dette gikk kraftig inn på meg, jeg var totalvraket og nå begynte hjelpeapparatet også å gi opp. Jeg husker jeg tenkte at ja når dem gir opp, er det kanskje ikke rart jeg har gitt opp. Jeg sto nå plutselig uten psykolog og merket at dette gjorde situasjonen min verre og verre. Jeg ba og søkte gang på gang og fikk avslag fordi det var ikke forsvarlig. Etter en lang kamp om ønske om framgang, ble DPS pliktet til å åpne sak igjen. De hadde ikke lenger lov til å avslå bilen som var knust og helt tom for alt.

Det er nå åpnet ny oppfølging der, og nå har jeg en jeg kan snakke med igjen. En som kommer hjem til meg 1 gang i uken, og bilen er på verksted. Helsevesenet må se hvor viktig det er å høre på pasientene. Selv om ting ser helt håpløst ut kan den psykologen være det som holder personen oppe. Jeg man ser kanskje ikke fremgang, men må man virkelig se fremgang for å få den hjelpen som kan være avgjørende. Isåfall er dette skremmende. Alle sier at man må ikke være redd for å be om hjelp, noe jeg er helt enig i. Men helsevesenet kan heller ikke være redd for å gi hjelp. Selv om man ikke ser bedring og selv om ting fortsatt går nedover kan den samtalen personen får være hjelpen til å holde ut en uke til og en uke til. Selv om utfallet kan gå i feil retning, må vi ikke glemme at nestemann kan denne samtalen kanskje være redningen.

#nouwseptemberchallange

nouw.com/nouwseptemberchallange

Liker

Kommentarer