Mer enn bare vold

Det er mange fordommer rundt det å miste omsorgen for sine barn. Det er mange grunner til at en omsorgsovertakelse utføres. Det trenger ikke bare å handle om vold og mishandling i hjemmet. Det er så mange andre faktorer som også spiller inn i sånne situasjoner. Når det forekommer en omsorgsovertakelse er det alltid fordi det er det beste for barnet eller barna.

Som sagt trenger det ikke bare å handle om vold og misbruk i hjemmet for at barn blir satt i fosterhjem. Det kan være sykdom, lite kunnskap hos foreldrene, som kan føre til at barnet ikke får den omsorgen og tryggheten dem trenger. Det kan være rus inn i bilde uten at det trenger å forekomme vold, men det kan kanskje være problematikk med pengebruk, omsorgssvikt på mange måter bare på det emosjonelle, trygghetsfølelsen, det å bli sett, og det å rett og slett ikke klare å se barnas behov.

Når det kommer til min sak der omsorgsovertakelsen skjedde var ikke dette grunnet vold og mishandling. Jeg fikk stadig beskjed om at barna hadde det flott og fint hjemme. Jeg hadde et behov for hjelp i hverdagen for å komme meg igjennom dagene med jentene. Da helsetilstanden min gjorde at jeg ikke klarte å gjennomføre alle de hverdagslige tingene på egenhånd. Jeg spurte tidlig om hjelp, og meldt meg selv til barnevernet flere ganger. Det fordi jeg så at jeg hadde et behov for avlastning. Barnevernstjenesten var flere ganger innom på hjemmebesøk, og konkluderte meg at barna hadde det fin og bra, og de valgte å henlegge saken. Jeg meldte igjen en bekymringsmelding på meg selv, der jeg fikk hjelp av både fastlege, DPS og spesialisthelsetjenesten både somatisk og psykisk til å forklare mitt behov for avlastning grunnet min helsetilstand. Etter en lang kamp fikk jeg et besøkshjem en helg i måneden, men dette var litt for lite. Jeg spurte med gjentatte ganger om å få til en ordning der barna var i besøkshjem sitt en dag i uken, men fikk avslag da dem syns barna hadde det bra.

Og jeg viste at mine barn hadde det bra, men jeg så også at jeg ikke strakk til på alle de hverdagslige gjøremålene. Og så at dette ikke ville fungere på lang sikt. Vi hadde et familieråd 25, januar 2018 der vi skulle se på mulighetene vi hadde innad familien, og det ble lagt en plan der. 1.februar 2018 ble barna brått tatt i fosterhjem. Alle sto egentlig med et lite spørsmålstegn, og det ble endel møter i tiden framover. Barnevernstjenesten hadde i journalen skrevet så fint om alle tiltakene dem hadde iverksatt, men på nesten alle tiltak dem skrev så fin om, kom det også fram at dem ikke var blitt gjennomført, selv om jeg hadde takket ja til tilbudet.

Jeg sier ikke at det var en feil beslutning av barnevernstjenesten da, men jeg tror at hadde dem hørt på helsevesenet og meg å iverksatt tiltak tidligere kunne det kanskje hvert unngått. Samtidig kan jeg ikke sitte å tenke på hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg må se framover og jobbe mot en tilbakeføring. Jeg kan være uenig i måten barnevernstjenesten gjorde ting på. Jeg kan sitte og skrive masse dritt om jeg ønsker det, og plukke på alle feilene som kan ha blitt gjort, og som retten også har bemerket. Men det vil ikke hjelpe meg på sikt. Det er ved samarbeid du oppnår best resultat, og ikke ved i motarbeide dem. Jeg må bare gjøre det beste jeg kan, og tenke på jobben jeg trenger å gjør for at en tilbakeføring kan gjennomføres.

Helt tilslutt i dette innlegget vil jeg legge til at det er ingen skam å be om hjelp fra barneverntjenesten. De er det for å hjelpe til i vanskelige situasjoner, og det er ikke sånn at når du er inn i barnevernstjenesten så mister du omsorgen. Dem er flinke til å hjelpe til når det trengs. De gjør alltid sitt beste for at barn skal kunne bo hos sine biologiske foreldre. Jeg var selv inn i barnevernstjenesten i 3-4 år for å få hjelp til å bli sikker på at jeg gjorde i min rolle som mamma riktig, og for at jeg skulle bli trygg i min rolle som mamma. Selv om barneverntjenesten mente at det ikke var behov for at dem var inne i bilde likte jeg å ha dem i bakhånd, slik at jeg kunne spørre om veiledning og råd når jeg trengte det. Og vi hadde et kjempe fint samarbeid. Og som jeg har skrevet om mye annet er det alltid bedre og spørre om hjelp en gang for mye enn en gang for lite. Dette gjelder jo også når det kommer til barna og barnevernstjenesten. Det er ingen skam å være under barnevernstjenesten eller ta imot hjelp fra barnevernstjenesten.

Liker

Kommentarer

mariasinverden