Mistet meg selv

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen så har ikke jeg lenger den daglige omsorgen for mine barn. Jeg får ha samvær med dem, men per idag bor de ikke hos meg. Og når jeg fikk barna var dette noe som jeg ikke kunne se for meg at skulle skje. Jeg var trygg på min mor rolle, og var klar på å få til dette. Etter jeg fikk Thea-Aurelia ble jeg dårligere å dårligere, og 2 år med en evig kamp, knakk meg helt, og jeg ble lagt inn i på lukket psykiatrisk avdeling. Og etter det mistet jeg den daglige omsorgen.

Jeg har full forståelse for at jeg ikke kan ha den daglige omsorgen når jeg er innlagt, og sånn sett gjorde barneverntjenesten rett. Men det ble jo også en stor sak rundt dette, og en kamp i retten måtte det bli. Det var vanvittig vanskelig for meg, og klare og holde kontakt med bakken. Jeg var så sårbar, så knust, så mye vondt som hadde skjedd de siste månedene også skulle jeg i tillegg være sterk å stå i retten og kjempe min sak. Det var rett og slett helt svart. Jeg ble med på en ordning med bvt, og slapp derfor rettens vei, fram til jeg var sterk nok til å stå i det.

Det å nå sitte uten barna, miste oppveksten, nye opplevelser, se utvikling er ufattlig vanskelig. Jeg føler at jeg ikke bare har mistet mine barn, men jeg har også mistet meg selv. Hvem er jeg egentlig. Hvem er Emilie uten sine barn? Hva står jeg for, hva er min styrke og svakhet. Alt dette er borte. Jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hva jeg vil med livet. Hver dag er en kamp mot det usikre. En helt annen hverdag, alt er snudd på hode. Hvordan skal jeg klare og finne igjen til den gamle Emilie.

Jeg har en lang tid foran meg som jeg må bruke riktig. Jeg må finne min måte og leve på. Jeg må finne tilbake til meg selv, og bli trygg på at det jeg mener er riktig. Jeg må fortsette og kjempe. Og være sterk selv om jeg egentlig bare har lyst til å gjemme meg under dyna. Lang under dyna der ingen kan finne meg. For det er der jeg føler meg tryggest. Men i stede må jeg tråkke over min egnen grenser og veier, litt etter litt, og kjempe meg tilbake der jeg var. Selv hvor svart alt ser ut. Jeg har hatt et tøft år, og verre enn de fleste vet. Og i tillegg da også blitt tatt fra det som betyr mest faktisk mine egne barn, som er det skjæreste jeg her. Og det gjorde ting enda vanskeligere. Men nå må jeg se mot en tid, som må og skal gå oppover. En tid jeg skal leve livet, men samtidig jobbe hardt. Jeg har mistet mye det siste året, inkludert meg selv. Men nå må jeg finne tilbake til Emilie, og kjempe videre!

 

Liker

Kommentarer