Nedtrapping er som å si hade til sitt eget barn

Det å være på bet denne ganger har vært ekstremt krevedne på mange måter, spesielt med tanke på at det bare er en uke. Selv om jeg i hovedsak er her nå for å trappe ned medesiner, er det mange tilleggs ting som dukker opp. Det er på mange måter ikke så veldig rart med tanke på at bet jobber konstant med hvordan man forholder seg til vanskelig tanker og følelser. Og det har vært mye vanskelig tanker og følelser i kroppen de siste dagene. Det handler nok mye om at jeg har vært og er veldig redd for å røre medikamentene.

Det å skulle slutte på medikamenter som jeg føler har reddet livet flere ganger. Som på mange måter har vært min bestevenn, en utvei fra det vanskelig og en god trygghet i så mange år. Medikamenter som har vært min venn oppi alt det som har vært tøft, eller som har tving kroppen min til å være i vater, når hele kroppen egentlig vil i uballanse. Det er tøft. Jeg føler jeg skal ta farvel med noen som har stått meg nær i mange år. Jeg føler jeg skal si hade til et nært familiemedlem. Og alt jeg får gjort er kun å takke for all hjelpen jeg har fått i så mange år, og vet godt at jeg aldri vil få det tilbake igjen. Hade for godt.

Det høres kanskje veldig rart ut når jeg forklarer det på denne måten. Er det virkelig så vanskelig å slutte på medikamenter tenker kanskje mange som leser dette, men sannheten og realiteten er at for mange som har gått på så høye doser over så lang tid syns dette er så vanskelig. Jeg husker når jeg begynte å snakke om medesin nedtrapping med terapauter. Jeg hørte at mange sammenligner det å slutte på medikamenter som har hjelpet og dempet så mye i så mange år som det samme som å si hade til sitt eget barn. Jeg husker at jeg tenkte at det kan ikke være sant. Så vondt kan det ikke være. Jeg vet hvordan det er å gi fra seg barna sine og det kan bare ikke sammenlignes tenke jeg. Men nå som jeg står midt oppi det skjønner jeg godt hva dem menner. Det kan faktisk sammenlignes på mange måter.

For meg har medikamenter vært med å gjøre at jeg har klart å stå i hverdagen. Klart å fungere, kommet meg opp om morningen og gjennomføre hverdagen. At jeg har fått hjelp til å kontrollere stemmer og hallusinasjoner. De har gjort at jeg kan ferdes rundt andre mennesker, uten at folk kan se at jeg sliter. Medikamentene har vært en viktig brikke for at jeg har kunnet ha et liv oppi alt det vanskelig. Nå som jeg skal slutte på det vil jeg miste den trygge veien. Jeg må inn på en mørk tursti som jeg ikke anner hvordan er. Jeg må gå i ubalanse før jeg kommer i balanse igjen. Jeg må gå over en line med bind for øynene og håpe at jeg klarer å tråkke riktig. Jeg må gå inn i det ukjente og utrygge. Jeg må ta farvel med det trygge og kjente.

Jeg vet at dette bare er en fase og en periode. Jeg må gå i ubalanse, for å komme i balanse. Jeg må inn i det ukjente for å bli kjent igjen. Jeg må på mange måter lære meg å gå igjen. Lære kroppen å ikke trenge medikamenter for å fungere. Jeg må si hade, og det er vondt og skremmende nå, men jeg vet at det en dag vil føles godt. At jeg en dag kjenner det er godt å ikke være sløved ned. At jeg får mer kontakt med meg selv igjen. Jeg har valgt å legge fra meg krykkene og begynne å gå igjen. Bli den Emilie som jeg en gang var. Ikke være neddopet, ikke være fjern men heller være klar og ikke like sliten. Jeg har brukt nesten 1 år på å tørre å begynne, tørre å si hade og farvel. Jeg har ikke følt meg klar før nå. Men fordi jeg har bestemt meg, og har fått bruke tid på å forbrede meg, kan jeg nå gå inn i det. Det viktigste når man skal begynner en sånn ned trapping som jeg har begynt med nå, er at man er forbred på at det blir tøft. At man har bestemt seg for å si farvel, og aksepterer at det kan komme følelser og ubehag i en periode, men at det vil gå over etterhvert. Man må bare ha litt is i magen.

Jeg tror mange som har vært igjennom dette kan kjenne seg mye igjen i det jeg skriver her. Men det som er synd er at det ikke snakkes om. For hva tenker folk hvis du sier at å slutte på medesiner er som å ta farvel med sitt eget barn. Folk vil bare se dumt på deg, og tenke at du ikke har peilig på hva du snakker om. Eller tenke at så vanskelig er det faktisk ikke, men sannheten og realiteten er at det å slutte på medikamerter som har vært til så stor hjelp er enormt vondt og vanskelig å bare slutte på. Det er en lang kamp med følelsene, hode og kroppen. Man må være forbredt. Det er fullt mulig å slutte, men man må være klar for det. Jeg skulle ønske det var mer akseptert å snakke om. Mange kjenner på det å trappe ned på medikamenter, men mange tørr ikke å si noen ting om det, og det er ekstremt synd på mange måter. For det er nettopp i den fasen man trenger noen som kan støtte, en god samtalepatner og en god venn som kan hjelpe deg med å holde motet oppe.

Liker

Kommentarer

Heierpådeg
,

Hei! Synes det er spennende å følge prosessen din, heier på deg! En ting jeg lurer litt på er: hvorfor har du sonde? Kan du skrive et innlegg om det? Lykke til videre 👏🏼