Smerten kan være vondt, men den er ikke farlig

Sist jeg var inne her på BET- seksjon klarte jeg å holde dere oppdatert gjevnlig, noe jeg håpet jeg skulle få til denne gangen også. Det har ikke vært mulig. Det å komme inn er på gang nummer to har vært enda tøffere enn forje gang. Det kreves mye mer av meg, noe som også gjør at jeg blir mye mer sliten. Dagene her går stort sett i et sett fra 09:00-17:00, og når kvelden da kommer er jeg så kjørt at det bare er å hente seg inn igjen for neste dag. Jeg kjenner på en litt dårlig samvittighet for å ikke klare å holde dere oppdatert, samtidig som jeg vet godt at jeg må tenke på meg selv under denne behandlingen her. Og heller komme sterkere tilbake til dere når jeg er ferdig her. Men nå tenkte jeg likevel og gi dere litt innblikk i hvor jeg er i prosessen min.

Nå har jeg snart vært her i to måneder, og det vil si at jeg nå snart bare har 1 måned igjen. Det er rart at jeg har kommet så langt i prosessen. Jeg merker jeg fortsatt har en lang vei igjen å gå, og tror nok at jeg må inn igjen på en ny runde etterhvert. Før jeg kan si at jeg er ferdig. Men samtidig har jeg kommet litt på vei. I noen situasjoner merker jeg at jeg har blitt sterkere. Jeg klarer bedre og uttrykke det jeg føler, si meningene mine og klarer å stoppe opp og tenke på målet mitt framover, isteden for å gjøre noe dumt. Og selv om jeg ikke får det til hver gang, klarer jeg likevel å stå i mye mer enn det jeg klarte før jeg kom inn hit.

Jeg har hatt mange år med destruktive handlinger som har ødelagt det å få kunne være Emilie. Jeg har heller bare vært er objekt som folk kan gjøre som dem vil med. Men nå føler jeg at jeg begynner å finne Emilie mer og mer for hver dag som går. For når jeg kom inn hit viste jeg ikke engang hvem Emilie egentlig er. Hvem var egentlig Emilie? Det var et spørsmål som var helt umulig å svare på. For jeg viste ikke lenger hvem jeg var. Jeg vet ikke heller nå 100% hvem Emilie er, men jeg vet litt mer av hvem jeg er, og vet godt hvem jeg vil være, og hvilken mål som er viktig for meg.

Nå er det sånn at når jeg kommer hjem, må jobben fortsette. Jeg kan ikke gi meg når jeg kommer hjem. Hver dag må jeg bestemme meg for at jeg skal være Emilie og ikke et objekt. Jeg må hver dag bestemme meg for at jeg skal slutte og flykte fra det som er vanskelig. Og dette er kanskje noe jeg må bestemme meg for hver dag resten av livet. Men det vil kanskje bli lettere med tiden.

Jeg har i så mange år bare sett en løsning. Jeg har bare sett en utvei, og det har vært utveien som har vært riktig. Jeg har ikke klart å se at jeg har noe valg. Jeg har følt meg i veien. At jeg tar for mye plass og tid. At jeg ikke fortjener å være her. Men hvorfor har ikke Emilie plass her på jorden som alle andre? Emilie har like mye verdi her på jorden som alle andre. Ja jeg har hatt andre behov, og sånn er det for noen mennesker, men det betyr ikke at man ikke fortjener å være her. Det handler om at jeg har hatt en overbelastning i livet som jeg ikke har klart å håndtere.

Jeg kommer meg ikke ut av dette uten hjelp, men når jeg har hjelpen rundt meg, og kan klare og se at det er hjelp og ikke et hinder vil jeg også kunne bli sterkere. Da vil jeg også kunne vokse og bli Emilie igjen. Men det å lære seg å finne seg selv etter så mange år som har blitt borte er ikke lett, men det er heller ikke umulig og det syns jeg er ekstremt godt å viktig og formidle og vite selv. Livet vil alltid bestå av valg og vanskelig situasjoner der man må stå i det på tross av smerten det er, men det er mulig. Smerten kan være vondt men den er ikke farlig.

Liker

Kommentarer