Svangerskap fylt med mye smerte

Svangerskapet med Thea-Aurelia var er langt og tungt svangerskap. Jeg var mye sengeliggende og kroppen var utrolig sliten.Starten av svangerskapet gikk fint, men når jeg var i uke 20 begynte det hele. Jeg fikk ekstreme smerter i høyre siden og var utrolig mye dårlig. Jeg var inne hos legen mange ganger før ting ble tatt onkelig tak i. En lege valgte endelig og sende med på en ultralyd av nyre og urinlederene. Og da fikk jeg påvist at nyra på høyre siden min var noe større en den på venstre, og at det mest sannsynelig var det som gjorde at jeg hadde så mye vondt.

Jeg fikk beskjed om at dette ikke var noe farlig, og at det ville gå over når svangerskapet var over. Jeg ble sendt hjem igjen, og tenkte at jeg bare måtte leve med de smertene jeg hadde, noen dager var det så vondt at jeg lå og kastet opp av smerte, så de kunne være ganske ekstreme. Jeg var mye inn og ut fra sykehuset, og tilslutt ble det funnet ut at jeg skulle få operere inn en stent inn i nyrelederen sånn at urinet kunne rennne lett ned i blæra og nyra ville gå tilbake til normalen. Det ville gjøre at ting ikke villle bli så vondt. Og dette valgte jeg å gjøre.

Når den ble operert inn ble ting bare 10 ganger værre, Selv om det var dagkirurgi ble jeg etter operasjonen og oppvåkningen sendt rett ned til føden fordi jeg hadde så vondt. Jeg lå i senga og ting knøyt seg, og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk smertestillende og noe som skulle ro end livmoren, for den begynte også å jobbe, og ting roet seg litt, men det var ikke lenge. Ting ble utrolig vondt igjen og legen hviste ikke helt hva det var, men jeg ble sendt på en ny ultralyd av nyra for å se at stenten satt riktikg. Det gjorde den ikke så det var det som gjorde at jeg hadde så vondt. Den hadde falt ned og lagt seg i blæra, så da var det bare å legge seg på oprasjonsbodet igjen og få den ut.

Ting gikk fort tilbake til det normale når den kom ut igjen, og det tok heller ikke lang tid før nyra utvidet seg igjen, og det var ikke vanskelig å merke. Ukene gikk sakte og jeg håpet egentlig bare at svangerskapet skulle ta slutt snart. Men likevel måtte jeg holde meg sterk og tenke at jo lenger barnet er inne jo bedre. Ukenen gikk og smertene forble der, jeg var omtrent like mye inne og ute av sykehuset, og ble fulgt opp grunndig. Jeg hadde urinveisinfeksjoner heletiden, så oppfølging trengte jeg.

Jo nærmere termin jeg kom, jo mer gledet jeg meg til å bli ferdig med disse smertene og vondtene. Mot slutten ble kroppen bare mer og mer sliten, og jeg trengte mye vile. men idet jeg kom i uke 39 valgte legene å sette meg igang. Da skulle jeg få slippe å gå lenger. Jeg skulle få slippe å ligge å ha vondt, og jeg var utrolig glad for at jeg endelig skulle få slippe. Nå hadde jeg gått syk og svak i ca 20 uker, nå skulle det ble godt å slippe.

Liker

Kommentarer